EU-domstolen avsa 14.10.2020 en dom i sak C-629/19 (Sappi). Hovedspørsmålet i saken var om «spillvann» fra en industriprosess var unntatt fra direktivets virkeområde. Deler av dette spillvannet var hentet fra det kommunale avløpsnettet. Spørsmålet er på ingen måte opplagt, siden avløpsvann er unntatt fra rammedirektivet for avfall art. 2 (2) bokstav a (Waste water). Unntaket gjelder bare så langt avløpsvannet er underlagt annet EU-regelverk. Domstolen kom til at dette ikke var tilfellet. Reguleringen av avløpsvann innenfor EU var begrenset til håndtering av avløpsvann fra urban strøk (91/2717EF) og spredning av kloakkslam i jordbruket (86/278/EF). Domstolen konkluderte med at ingen av direktivene regulert slam på en tilstrekkelig klar måte som tilsa at rammedirektivet for avfall ikke burde komme til anvendelse. Rammedirektivet måtte derfor i utgangspunktet få anvendelse på selve slammet.

Det var videre anført at slammet som ble forbrent i forbrenningsanlegg ikke kunne anses for avfall i rammedirektivets forstand. Domstolen bemerket at avfallsdefinisjonen ikke kunne tolkes innskrenkende og bemerket at slammet langt på vei var å anse som avfall, men overlot den nærmere grensedragningen til nasjonale domstoler. Spørsmålet om slammet ble ansett som avfall eller ikke var avgjørende for hvilket regelverk som kom til anvendelse på selve forbrenningen. Det var derfor avgjørende om slammet opphørte å være avfall før selve forbrenningen eller etter at forbrenningen var gjennomført. Den nasjonale domstolen synes utfra domspremissene å ha gitt uttrykk for at slammet kunne opphøre å være avfall før forbrenningen. Dette synes domstolen i liten grad å ha sans for. Domstolen viste til at dersom slammet ikke undergikk ytterligere behandlingsprosesser så ville slammet også være avfall på forbrenningstidspunktet. Domstolen kunne ikke utelukke at slammet kunne gjennomgå en behandlingsprosess forut for forbrenningstidspunktet som medførte at de farlige stoffene i slammet ble fjernet slik at slammet var egnet for det spesifikke formålet og møtte kriteriene i rammedirektivets art. 6 nr. 1. Denne konkrete vurderingen ble imidlertid overlatt til den nasjonale domstolen å foreta.