Avfall, miljø og gjenvinning

Kategori: Fra produkt til avfall

Farm to Fork – litt skuffet

En av utfordringene på regelverkssiden knyttet til utnyttelse av avfall er i forhold til det biologiske avfallet. Typisk vil dette være knyttet til utnyttelse av proteinressurser i matavfall, for eksempel ved å utnytte dette til oppdrett av insekter som igjen kan benyttes til ulike former for dyrefor. Hensynet til gjenvinning av biologisk avfall står på dette området i ganske sterk motsetning til smittevernhensyn. Blant annet legger EUs forordning om animalske biprodukter mv ganske sterke begrensninger på hva blant annet matavfall, slakteri- og fiskeriavfall kan benyttes til. Det er med andre ord på ingen måte fritt fram og sende potensielt smittefarlig avfall inn i næringskjeden igjen. Det var derfor med viss spenning jeg gikk igjennom EUs strategi om «Farm to Fork» for å se om det var noen omtale av problemstillingen. Det er lov å være litt skuffet. Det beste jeg fant var dette:

Farmers should grasp opportunities to reduce methane emissions from livestock by developing the production of renewable energy and investing in anaerobic digesters for biogas production from agriculture waste and residues, such as manure. Farms also have the potential to produce biogas from other sources of waste and residues, such as from the food and beverage industry, sewage, wastewater and municipal waste. Farm houses and barns are often perfect for placing solar panels and such investments should be prioritised in the future CAP Strategic Plans

Riktig nok oppfordrer strategien jordbrukere til å utnytte ressursene i avfall helt generelt, men dette knytter seg i hovedsak til biogass. Covid-19 utbruddet ser ut til å understreket i enda større grad behovet for matsikkerhet. Noen oppmykning av regelverket ser således ikke ut til å være i sikte. Bruk av avfall som for til insekter ser imidlertid ut til å være en del av forskning og kunnskapsinnhentingen som skal skje under strategien, men da først og fremst som en mulighet for å redusere EUs avhengighet av soya. Så da får vi vente å se hva som kommer ut av det.

Ny dom fra EU-domstolen – er spillvann omfattet av rammedirektivet?

EU-domstolen avsa 14.10.2020 en dom i sak C-629/19 (Sappi). Hovedspørsmålet i saken var om «spillvann» fra en industriprosess var unntatt fra direktivets virkeområde. Deler av dette spillvannet var hentet fra det kommunale avløpsnettet. Spørsmålet er på ingen måte opplagt, siden avløpsvann er unntatt fra rammedirektivet for avfall art. 2 (2) bokstav a (Waste water). Unntaket gjelder bare så langt avløpsvannet er underlagt annet EU-regelverk. Domstolen kom til at dette ikke var tilfellet. Reguleringen av avløpsvann innenfor EU var begrenset til håndtering av avløpsvann fra urban strøk (91/2717EF) og spredning av kloakkslam i jordbruket (86/278/EF). Domstolen konkluderte med at ingen av direktivene regulert slam på en tilstrekkelig klar måte som tilsa at rammedirektivet for avfall ikke burde komme til anvendelse. Rammedirektivet måtte derfor i utgangspunktet få anvendelse på selve slammet.

Det var videre anført at slammet som ble forbrent i forbrenningsanlegg ikke kunne anses for avfall i rammedirektivets forstand. Domstolen bemerket at avfallsdefinisjonen ikke kunne tolkes innskrenkende og bemerket at slammet langt på vei var å anse som avfall, men overlot den nærmere grensedragningen til nasjonale domstoler. Spørsmålet om slammet ble ansett som avfall eller ikke var avgjørende for hvilket regelverk som kom til anvendelse på selve forbrenningen. Det var derfor avgjørende om slammet opphørte å være avfall før selve forbrenningen eller etter at forbrenningen var gjennomført. Den nasjonale domstolen synes utfra domspremissene å ha gitt uttrykk for at slammet kunne opphøre å være avfall før forbrenningen. Dette synes domstolen i liten grad å ha sans for. Domstolen viste til at dersom slammet ikke undergikk ytterligere behandlingsprosesser så ville slammet også være avfall på forbrenningstidspunktet. Domstolen kunne ikke utelukke at slammet kunne gjennomgå en behandlingsprosess forut for forbrenningstidspunktet som medførte at de farlige stoffene i slammet ble fjernet slik at slammet var egnet for det spesifikke formålet og møtte kriteriene i rammedirektivets art. 6 nr. 1. Denne konkrete vurderingen ble imidlertid overlatt til den nasjonale domstolen å foreta.

© 2021 Avfallsrett

Tema av Anders NorénOpp ↑