Sunnhordaland Tingrett avsa 27.11.2020 dom i den såkalte «Tide Carrier» – saken som gjelder medvirkning til ulovlig avfallseksport, jf. avfallsforskriften kap. 13. Det ble lagt til grunn at daglig leder for virksomheten som tidligere hadde eid skipet kunne straffes for forsøk på medvirkning til ulovlig avfallseksport.
Det er en interessant dom på flere måter og som berører flere interessante avfallsrettslige problemstillinger, også forholdet mellom norsk rett og de bakenforliggende EU-direktivene.
Gjenvinning av skip som seiler under et EU-lands flagg er regulert på EU-nivå gjennom forordning 1257/2013/EU. Denne forordningen er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om gjenvinning av skip. Skip som omfattet av ovennevnte forordning er unntatt fra virkeområdet til transportforordningen, jf. art. 1 nr. 3 bokstav i. I denne saken seilet skipet under et tredjelandsflagg, slik at forskriften om gjenvinning av skip ikke kom til anvendelse.
Spørsmålet da var hvilket regelverk som kom til anvendelse.
Det er rimelig klart at svært store gjenstander som fly, skip og plattformer vil kunne anses som avfall i forurensningslovens forstand og dermed også i transportforordningens forstand som har likelydende definisjon. Når skipet ikke da var direkte unntatt fra virkeområdet til transportforordningen, så kom regelverket til anvendelse. Det var da rimelig klart at det forelå en avfallseksport som skulle vært melde- og notifiseringspliktig. Når det ikke var gjort forelå det et brudd på regelverket.
Det kan generelt være greitt å være oppmerksom på at skipsgjenvinningsforordningen er en gjennomføring av Hong Kong konvensjonen og bygger derfor på andre begreper enn avfallsregelverket fra EU for øvrig.
