Avfall, miljø og gjenvinning

Forfatter: Einar

Melorm som mat til mennesker og dyr

En av de langsiktige målene til EU som kommer til uttrykk i deres Farm to Fork strategi er å gjøre seg mindre avhengig av protein fra kilder utenfor EU. I praksis innebærer dette en reduksjon av importen av soya fra Kina og USA mv. Soya utgjør i dag en svært viktig ingrediens i blant annet kraftfor til husdyr. En mulighet for å redusere avhengigheten av soya, er å benytte insekter som proteinkilde. Imidlertid er føringene fra EU på dette området inntil videre relativt vage og det er vist til at det trengs mer forskning på området.

Et lite men viktig skritt på veien mot å kommersialisere insekter som mat til mennesker og dyr ble nylig gjort av EFSA (European Food Safety Authority) som i en rapport konkluderte med at såkalt melorm i seg selv var egnet som mat til mennesker og dyr. Se: https://www.efsa.europa.eu/en/efsajournal/pub/6343.

EFSA tar forbehold knyttet til matsikkerheten i forhold til hva larvene har fått som for. I denne konkrete saken gjaldt henvendelsen en situasjon hvor larvene har fått rent plantebasert for og vokser opp i et sterilt miljø i hardplast. I en slik situasjon kom EFSA frem til at bruk av melorm var trygt.

Utnyttelse av for eksempel matavfall til insektsføde har et stort potensial, men det gjenstår fortsatt mye arbeid før det kan konkluderes med at utnyttelse av matavfall til insektsføde er tilstrekkelig trygt av matsikkerhetshensyn.

Dom i Tide Carrier – eksport av skip som avfall

Sunnhordaland Tingrett avsa 27.11.2020 dom i den såkalte «Tide Carrier» – saken som gjelder medvirkning til ulovlig avfallseksport, jf. avfallsforskriften kap. 13. Det ble lagt til grunn at daglig leder for virksomheten som tidligere hadde eid skipet kunne straffes for forsøk på medvirkning til ulovlig avfallseksport.

Det er en interessant dom på flere måter og som berører flere interessante avfallsrettslige problemstillinger, også forholdet mellom norsk rett og de bakenforliggende EU-direktivene.  

Gjenvinning av skip som seiler under et EU-lands flagg er regulert på EU-nivå gjennom forordning 1257/2013/EU. Denne forordningen er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om gjenvinning av skip. Skip som omfattet av ovennevnte forordning er unntatt fra virkeområdet til transportforordningen, jf. art. 1 nr. 3 bokstav i. I denne saken seilet skipet under et tredjelandsflagg, slik at forskriften om gjenvinning av skip ikke kom til anvendelse.

Spørsmålet da var hvilket regelverk som kom til anvendelse.

Det er rimelig klart at svært store gjenstander som fly, skip og plattformer vil kunne anses som avfall i forurensningslovens forstand og dermed også i transportforordningens forstand som har likelydende definisjon. Når skipet ikke da var direkte unntatt fra virkeområdet til transportforordningen, så kom regelverket til anvendelse. Det var da rimelig klart at det forelå en avfallseksport som skulle vært melde- og notifiseringspliktig. Når det ikke var gjort forelå det et brudd på regelverket.

Det kan generelt være greitt å være oppmerksom på at skipsgjenvinningsforordningen er en gjennomføring av Hong Kong konvensjonen og bygger derfor på andre begreper enn avfallsregelverket fra EU for øvrig.

Farm to Fork – litt skuffet

En av utfordringene på regelverkssiden knyttet til utnyttelse av avfall er i forhold til det biologiske avfallet. Typisk vil dette være knyttet til utnyttelse av proteinressurser i matavfall, for eksempel ved å utnytte dette til oppdrett av insekter som igjen kan benyttes til ulike former for dyrefor. Hensynet til gjenvinning av biologisk avfall står på dette området i ganske sterk motsetning til smittevernhensyn. Blant annet legger EUs forordning om animalske biprodukter mv ganske sterke begrensninger på hva blant annet matavfall, slakteri- og fiskeriavfall kan benyttes til. Det er med andre ord på ingen måte fritt fram og sende potensielt smittefarlig avfall inn i næringskjeden igjen. Det var derfor med viss spenning jeg gikk igjennom EUs strategi om «Farm to Fork» for å se om det var noen omtale av problemstillingen. Det er lov å være litt skuffet. Det beste jeg fant var dette:

Farmers should grasp opportunities to reduce methane emissions from livestock by developing the production of renewable energy and investing in anaerobic digesters for biogas production from agriculture waste and residues, such as manure. Farms also have the potential to produce biogas from other sources of waste and residues, such as from the food and beverage industry, sewage, wastewater and municipal waste. Farm houses and barns are often perfect for placing solar panels and such investments should be prioritised in the future CAP Strategic Plans

Riktig nok oppfordrer strategien jordbrukere til å utnytte ressursene i avfall helt generelt, men dette knytter seg i hovedsak til biogass. Covid-19 utbruddet ser ut til å understreket i enda større grad behovet for matsikkerhet. Noen oppmykning av regelverket ser således ikke ut til å være i sikte. Bruk av avfall som for til insekter ser imidlertid ut til å være en del av forskning og kunnskapsinnhentingen som skal skje under strategien, men da først og fremst som en mulighet for å redusere EUs avhengighet av soya. Så da får vi vente å se hva som kommer ut av det.

Ny dom fra EU-domstolen – er spillvann omfattet av rammedirektivet?

EU-domstolen avsa 14.10.2020 en dom i sak C-629/19 (Sappi). Hovedspørsmålet i saken var om «spillvann» fra en industriprosess var unntatt fra direktivets virkeområde. Deler av dette spillvannet var hentet fra det kommunale avløpsnettet. Spørsmålet er på ingen måte opplagt, siden avløpsvann er unntatt fra rammedirektivet for avfall art. 2 (2) bokstav a (Waste water). Unntaket gjelder bare så langt avløpsvannet er underlagt annet EU-regelverk. Domstolen kom til at dette ikke var tilfellet. Reguleringen av avløpsvann innenfor EU var begrenset til håndtering av avløpsvann fra urban strøk (91/2717EF) og spredning av kloakkslam i jordbruket (86/278/EF). Domstolen konkluderte med at ingen av direktivene regulert slam på en tilstrekkelig klar måte som tilsa at rammedirektivet for avfall ikke burde komme til anvendelse. Rammedirektivet måtte derfor i utgangspunktet få anvendelse på selve slammet.

Det var videre anført at slammet som ble forbrent i forbrenningsanlegg ikke kunne anses for avfall i rammedirektivets forstand. Domstolen bemerket at avfallsdefinisjonen ikke kunne tolkes innskrenkende og bemerket at slammet langt på vei var å anse som avfall, men overlot den nærmere grensedragningen til nasjonale domstoler. Spørsmålet om slammet ble ansett som avfall eller ikke var avgjørende for hvilket regelverk som kom til anvendelse på selve forbrenningen. Det var derfor avgjørende om slammet opphørte å være avfall før selve forbrenningen eller etter at forbrenningen var gjennomført. Den nasjonale domstolen synes utfra domspremissene å ha gitt uttrykk for at slammet kunne opphøre å være avfall før forbrenningen. Dette synes domstolen i liten grad å ha sans for. Domstolen viste til at dersom slammet ikke undergikk ytterligere behandlingsprosesser så ville slammet også være avfall på forbrenningstidspunktet. Domstolen kunne ikke utelukke at slammet kunne gjennomgå en behandlingsprosess forut for forbrenningstidspunktet som medførte at de farlige stoffene i slammet ble fjernet slik at slammet var egnet for det spesifikke formålet og møtte kriteriene i rammedirektivets art. 6 nr. 1. Denne konkrete vurderingen ble imidlertid overlatt til den nasjonale domstolen å foreta.

Ny sak for EU-domstolen – blandet husholdningsavfall

Nok en gang er det en sak på avfallsområdet fra Italia som er på vei opp for domstolen (sak C-315/20), og nok en gang i brytningen mellom rammedirektivet og transportforordningen. Spørsmålet i saken er i hvilken grad medlemslandene kan reise innsigelser basert på rammedirektivets art. 16  (selvforsynings- og nærhetsprinsippet) mot transport av blandet husholdningsavfall (uten innblanding av farlig avfall) som er ment for energigjenvinning. Spørsmålet spennende fordi det treffer grensen mellom en vare som ressurs og de fire friheter og avfall som et potensielt miljøproblem som krever strenge reguleringer. Det vil nok være litt tid før dom foreligger, men det blir en spennende dom som avklarer medlemslandenes handlingsrom for å nekte avfallstransporter til energigjenvinning.

Masteroppgave om marin forsøpling

Vi har vært veldig heldig i år og har fått tilgang til flere interessante og spennende masteroppgaver innenfor avfallsrett. Den foreløpig siste oppgaven ut er en oppgave av Elin Margrethe Farnes som omhandler Ansvar for tapte fiskeredskaper til havs. Dette er et veldig aktuelt og spennende tema innenfor avfallspolitikk og sirkulærøkonomi. En spennende og morsom oppgave som anbefales lest for de som er interessert i temaet.

Ny dom fra EU-domstolen forholdet mellom transportforordningen og ABP

EU-domstolen avga 3. september 2020 dom i de forenede sakene C-21/19, C-22/19 og C-23/19. Dommen omhandler forholdet mellom transportforordningen (1013/2006) og forordningen om animalske biprodukter (1069/2009). Helt konkret gjelder dommen spørsmålet om hvorvidt definisjonen av biprodukter i rammedirektivet for avfall sammenfaller eller er overlappende med definisjonen av animalske biprodukter. Domstolen kommer til at dette er uavhengige begreper, noe som er oppklarende.

Deretter gjelder dommen spørsmålet om når en forsendelse som inneholder animalske biprodukter omfattes av regelverket i ABP eller regelverket i transportforordningen. Grensedragningen mellom regelverkene er på ingen måte klart, og kommer særlig på spissen hvor animalske biprodukter er blandet med avfall. Hvilket regelverk gjelder?

Domstolen kom frem til at i de tilfeller animalske biprodukter var blandet med farlig avfall, så ville transportforordningen måtte legges til grunn for transporten. Dersom det derimot var snakk om ikke-farlig avfall som var blandet med animalske biprodukter så ville reglene i ABP gjelde for transporten. Les dommen her: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?qid=1599594726314&uri=CELEX:62019CJ0021

Masteroppgave om avfallseksport

Vi har fått anledning til å publisere en Masteroppgave fra Åsmund Klem om eksport av EE-avfall. Oppgaven gir en god gjennomgang av regelverket og forsøker å gi svar på hvordan eksport av utrangert elektronikk er mulig innenfor rammene av dagens regelverk. Oppgaven er inspirert av NRK dokumentaren «Søppelsmuglerne». God lesning til dere som er opptatt av import og eksport av avfall.

Separat innsamling av husholdningsavfall og forholdet til rammedirektivet for avfall

Av EUs rammedirektiv for avfall går det ganske klart frem at EU ser for seg at fremtidens avfallsbehandling og håndtering baserer seg på separat innsamling av ulike avfallsstrømmer, jf. rammedirektivet art. 11, 20 og 21. Det er fra EUs side også varslet at kravet vil bli praktisert strengt, se blant annet i Kretsløpet (https://www.kretslopet.no/uncategorized/eu-kommisjonen-vil-praktisere-kravet-om-separat-innsamling-strengt/) og forslag til retningslinjer for separat innsamling av husholdningsavfall.

I Norge investeres det imidlertid i sorteringsanlegg ved mottak, slik at behovet for separat innsamling blir mindre. Det er et åpent spørsmål hvordan norske myndigheter forholder seg kravet om separat innsamling. Et lite innblikk i dette følger av EØS-notat vedrørende Referansedokument for beste miljøpraksis for avfallshåndteringssektoren knyttet til EMAS (https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2020/mai/referansedokument-for-beste-miljopraksis-for-avfallshandteringssektoren/id2701548/). Av dokumentet følger følgende om den norske posisjonen:

Under beskrivelse av best environmental management practics (BEMP) for innsamling av municipal waste (husholdningsavfall og lignende avfall fra næringslivet) er det fokus på separat innsamling av avfallsfraksjoner der avfallet oppstår. Dette harmonerer ikke helt med vårt synspunkt (norsk posisjon).

Den norske posisjonen synes å være at kravet om separat innsamling lar seg oppfylle av en kombinasjon av sentrale sorteringsanlegg og separat innsamling. Det blir i alle fall spennende å se hvordan EU vil tolke kravet til separat innsamling og i hvilken grad den norske (foreløpige) posisjonen vil være i tråd med rammedirektivet.  

Kommunenes enerett på behandling av husholdningsavfall

Vi har vært så heldige å få lov til å publisere August Sukken Andersens masteroppgave om kommunenes enerett på behandling av husholdningsavfall og forholdet til EØS-avtalen. Oppgaven gir en god og grundig gjennomgang av de rettslige rammene for kommunal avfallsbehandling. Anskaffelsesregelverket er et komplisert og viktig område for mange kommuner og i den forbindelse anbefales oppgaven som lesning og ikke minst som en illustrasjon av det gode arbeidet som gjøres av Mastergradsstudenter innenfor miljørett på Universitetet i Bergen og Oslo.  

© 2021 Avfallsrett

Tema av Anders NorénOpp ↑